Stig Ekrems Weblog

Å ha problemer med å lese, var som en parasittsom spredte seg til alle fagene jeg hadde. Jeg anstrengte meg så veldig for å få med meg det som jeg leste at lærestoffets essens kom i andre rekker. Det verste som jeg visste var når læreren spurte klassen om vi hadde skjønt det han hadde prøvd å lære oss. Da visste jeg at det var de samme skoleflinke som svarte, og de svarte aldri på vegne av alle, men på vegne av seg selv. Og slik må det bare være. En kan ikke vente at barna skal ta ansvar for sine medelever, men at læreren, gang på gang forholdt seg til de samme skoleflinke elevene i slike situasjoner, ja det er ufattelig. Hvem rekker vel opp hånden og sier at de ikke skjønte stoffet, når klassens skolelys har gitt læreren klarsignal om å fortsette, jeg var ikke den typen.

Å ha dysleksi er en ensom belastning. Skal du bli lagt merke til og få hjelp, da må du stå frem og kalle en spade for en spade, men det er det ingen barneskoleelev som har evner og mot til å gjøre. Hvis jeg blir lærer en gang så er det mitt ønske å ta mer styringen og prøve å se etter de som sitter og nikker og lar seg lede av andres meninger. Kanskje det er enhver lærers mål, men det kan virke som at det er få som tar seg tid til å prioritere det.

Kjære lærer. Løft ditt blikk og se godt etter. Kanskje det sitter noen i nettopp din klasse som trenger å registreres.

Ønskebok.no er et nettsted der man praktisk talt kan velge en bok i en helt forutbestemt kategori etter eget ønske. Mulighetene er veldig mange her om man bare vet hva man vil lese om. Innenfor hver av de kategoriene som ønskebok har, kan du velge hvilken grad av for eksempel morsomhet, storslagenhet eller andre elementer som du vil skal prege den boken du vil lese. Med denne fantastiske muligheten kan elevene praktisk talt komponere den boken som de til enhver tid ønsker å lese. Dersom søket ikke tilfredsstiller forventningene, er det bare å justere litt opp eller ned på en eller flere av de valgte kategoriene, og så søke på nytt.

               Ønskebok har også en annen måte å søke på. Da klikker man bare på linken; ”skift til hovedperson, handling og sted”. Når det er gjort, kommer det opp en ny side der det er mulig å velge en bok hvor du kan be om hovedpersonens etniske opphav, alder, seksuelle legning eller kjønn. Du kan også velge handlingen til en viss grad.               Som dere sikkert skjønner, er mulighetene på ønskebok.no svært mange. Jeg har personlig stor tro på at dette kan være et fint og spennende supplement for å vekke leselysten hos elevene. Som en siste fasilitet må jeg nevne at ønskebok også gir brukerne mulighet til å velge mellom bokmål og nynorsk, eller å velge lydbok eller film. På den måten inkluderer nettstedet også de som av en eller annen grunn ikke liker eller kan lese bøker. Når så boken med det ønskede innholdet er tatt ut, gir ønskebok oss muligheten til og selv velge i hvilket bibliotek boken skal kunne hentes. Databasen deres har nemlig lagt inn en oversikt over alle landets registrerte skole- og folkebibliotek. Alt som elevene trenger er tilgang til en datamaskin og en viss peiling på hva han eller hun er interessert i å lese om. Stort lettere kan det knapt bli.

               Svært mange av oss, også elever, kan ha behov for å få anbefalt en god bok. Vi vet alle hvor vanskelig det kan være å få elevene til å ta fatt på ukjente bøker. Noen ser det rett og slett som bortkastet å begynne å lese uten å vite mer enn bokomtalen på bokens bakside. Ved å benytte seg av ønskebok.no vil elevene ha en langt bedre innsikt i bokens handlingsforløp helt fra begynnelsen av, og på den måten bli mer inspirert til å ta fatt på stadig nye bøker. Lykke til, det anbefales.

Etter å ha sett nærmere på språkstriden som preget den norske debatten på 1800-tallet, tillater jeg meg å komme med noen kommentarer selv om jeg er ute litt i seneste laget.

Det var naturligvis på sin plass at vi fikk vårt eget språk, og at vi fikk dette nedskrevet og lovfestet som offisielt norsk språk. Vi var jo blitt en nasjon vi med. Men det at noen av våre forfedre satte seg ned og ”laget” et språk til, det var vel å gå et steg i feil retning, eller hva. Jeg er en stor beundrer av Ivar Aasen og det arbeidet som han utrettet, (prøv hvem som helst å tøffle rundt i Norges land uten å benytte deg av buss, tog eller fly,) men personlig mener jeg at deler av dette arbeidet hadde hatt større betydning om det hadde fått blitt et historisk materiale over hva som fantes av norske dialekter på den tiden, og heller samlet vår nasjon under ett og samme språk som alle etter hvert skulle beherske. Slik jeg ser det er det som de den gang kalte landsmålet, altså nynorsk i dag, en lett sammenblanding av mange forskjellige dialekter. Er ikke dette å lage et språk? Et språk som vi i realiteten aldri har talt her i landet. Nynorsk er ikke en gammel dialekt, men en sammenblanding av gamle dialekter som Ivar Aasen samlet inn mens han tøfflet rundt her i tussmørket da han ”haiket” seg gjennom vårt gamle Norge på leting etter det opprinnelige. Men for å unngå krangling om hvilken dialekt som skulle prege landsmålet, tok han litt her og litt der og vips, så fikk vi nynorsk. Spekulativt spør du meg.

Uansett hvor våre barn oppholder seg, hvilke personer de er sammen med eller hva slags miljø de lever i, er de stadig under påvirkning av det miljøet de til enhver tid er en del av. En uke består av 168 timer. Om lag 25 – 30 timer av denne tiden er de på skolen. Det utgjør mellom 15 og 18 % av deres liv pr. uke. Trekker vi fra den tiden de sover, kommer vi til en prosentandel på ca 22 – 26 % av deres våkne tid, der de er på skolen. Vi snakker altså grovt sett om en fjerdedel av deres liv, i våken tilstand. Det er ganske mye tid av et barns liv der foreldrene ikke har tilstrekkelig oversikt, hvis vi da velger å bare overlate dem til skolens ansatte. Bare dette alene bør være god nok grunn til at foreldrene viser interesse og engasjerer seg mer i barnas skolehverdag, kort sagt, tar medansvar.

Det er en kjent sak at den norske skolen sliter med å nå sine egne mål. Vi står tafatte tilbake og observerer at andre land ”løper” fra oss på internasjonale tester. I en tid da lærerplanene blir stadig tykkere, kompetansemålene stadig høyere og ikke minst, en får flere og flere elever pr. klasse, er det av største betydning at de som har ansvaret for å lose barna i mål, står sammen og støtter hverandre. Fra regjeringens side var faktisk foreldreinnsatsen tatt med i beregningen når kompetansemålene ble satt.

Kunnskapen om den proksimale utviklingssonen kan være en nokså skjult kunnskap for mange, men likevel opplagt når en først blir gjort oppmerksom på den. Alle barn har en naturlig grense for hvor mye nytt lærestoff de kan tilegne seg uten hjelp fra andre. Når denne utviklingssonens grense er nådd, beveger barnet seg inn i den neste sonen. Det er denne som kalles den proksimale utviklingssonen. I denne sonen er barnet avhengig av at en med mer kunnskaper enn dem selv, kan vise og lære dem det nye lærestoffet. Får de ikke den hjelpen som de her trenger, kan læringsprosessen lett stoppe opp for barnet. Den proksimale utviklingssonen handler med andre ord om et område der elevene kan erobre stadig nye kunnskapsområder, men bare om de får den ekstra hjelpen og veiledningen som trengs. Foreldre som setter av tid til å bistå sine barn når hjemmeleksene skal gjøres, vil oppleve at barna får mer enn bare ferdige lekser. De kan styrke barnets selvtillit, øke skolemotivasjonen og styrke deres mestringskompetanse. Hvis dette stemmer, å det gjør det, hvorfor prioriteres ikke dette mere? Kanskje vi ikke er tilstrekkelig klar over effekten av vårt bidrag?