Stig Ekrems Weblog

Kunnskapen om den proksimale utviklingssonen kan være en nokså skjult kunnskap for mange, men likevel opplagt når en først blir gjort oppmerksom på den. Alle barn har en naturlig grense for hvor mye nytt lærestoff de kan tilegne seg uten hjelp fra andre. Når denne utviklingssonens grense er nådd, beveger barnet seg inn i den neste sonen. Det er denne som kalles den proksimale utviklingssonen. I denne sonen er barnet avhengig av at en med mer kunnskaper enn dem selv, kan vise og lære dem det nye lærestoffet. Får de ikke den hjelpen som de her trenger, kan læringsprosessen lett stoppe opp for barnet. Den proksimale utviklingssonen handler med andre ord om et område der elevene kan erobre stadig nye kunnskapsområder, men bare om de får den ekstra hjelpen og veiledningen som trengs. Foreldre som setter av tid til å bistå sine barn når hjemmeleksene skal gjøres, vil oppleve at barna får mer enn bare ferdige lekser. De kan styrke barnets selvtillit, øke skolemotivasjonen og styrke deres mestringskompetanse. Hvis dette stemmer, å det gjør det, hvorfor prioriteres ikke dette mere? Kanskje vi ikke er tilstrekkelig klar over effekten av vårt bidrag?