Stig Ekrems Weblog

Etter å ha sett nærmere på språkstriden som preget den norske debatten på 1800-tallet, tillater jeg meg å komme med noen kommentarer selv om jeg er ute litt i seneste laget.

Det var naturligvis på sin plass at vi fikk vårt eget språk, og at vi fikk dette nedskrevet og lovfestet som offisielt norsk språk. Vi var jo blitt en nasjon vi med. Men det at noen av våre forfedre satte seg ned og ”laget” et språk til, det var vel å gå et steg i feil retning, eller hva. Jeg er en stor beundrer av Ivar Aasen og det arbeidet som han utrettet, (prøv hvem som helst å tøffle rundt i Norges land uten å benytte deg av buss, tog eller fly,) men personlig mener jeg at deler av dette arbeidet hadde hatt større betydning om det hadde fått blitt et historisk materiale over hva som fantes av norske dialekter på den tiden, og heller samlet vår nasjon under ett og samme språk som alle etter hvert skulle beherske. Slik jeg ser det er det som de den gang kalte landsmålet, altså nynorsk i dag, en lett sammenblanding av mange forskjellige dialekter. Er ikke dette å lage et språk? Et språk som vi i realiteten aldri har talt her i landet. Nynorsk er ikke en gammel dialekt, men en sammenblanding av gamle dialekter som Ivar Aasen samlet inn mens han tøfflet rundt her i tussmørket da han ”haiket” seg gjennom vårt gamle Norge på leting etter det opprinnelige. Men for å unngå krangling om hvilken dialekt som skulle prege landsmålet, tok han litt her og litt der og vips, så fikk vi nynorsk. Spekulativt spør du meg.