Stig Ekrems Weblog

Å ha problemer med å lese, var som en parasittsom spredte seg til alle fagene jeg hadde. Jeg anstrengte meg så veldig for å få med meg det som jeg leste at lærestoffets essens kom i andre rekker. Det verste som jeg visste var når læreren spurte klassen om vi hadde skjønt det han hadde prøvd å lære oss. Da visste jeg at det var de samme skoleflinke som svarte, og de svarte aldri på vegne av alle, men på vegne av seg selv. Og slik må det bare være. En kan ikke vente at barna skal ta ansvar for sine medelever, men at læreren, gang på gang forholdt seg til de samme skoleflinke elevene i slike situasjoner, ja det er ufattelig. Hvem rekker vel opp hånden og sier at de ikke skjønte stoffet, når klassens skolelys har gitt læreren klarsignal om å fortsette, jeg var ikke den typen.

Å ha dysleksi er en ensom belastning. Skal du bli lagt merke til og få hjelp, da må du stå frem og kalle en spade for en spade, men det er det ingen barneskoleelev som har evner og mot til å gjøre. Hvis jeg blir lærer en gang så er det mitt ønske å ta mer styringen og prøve å se etter de som sitter og nikker og lar seg lede av andres meninger. Kanskje det er enhver lærers mål, men det kan virke som at det er få som tar seg tid til å prioritere det.

Kjære lærer. Løft ditt blikk og se godt etter. Kanskje det sitter noen i nettopp din klasse som trenger å registreres.